Lusa Lotte

Lusa Lotte er bitteliten og brun. Hun elsker steppdans og blodpølse med sirup. Lotte begynner å bli så gammel at hun skal flytte hjemmefra og få sitt eget sted. Men det er ikke så lett når man er en liten lus og aldri har prøvd å bo alene før. Hjemme i det myke, tykke håret bor Lotte med hele den store familien sin: Lusefar Finn, Lusemor Martha, søster Lystig og bror Bertram og alle søskenbarna deres. Lotte elsker at det alltid er liv i det mørke håret, og særlig søster Lystig danser steppdans med Lotte hver kveld når det tykke håret treffer hodeputen. Da er det ekstra varmt og koselig, og de kan danse tett og lenge.

Men Lotte skal altså snart ha sitt eget hjem, så hun leter og leter etter det perfekte stedet å slå seg ned. Det tykke håret har vist seg å være en perfekt utleier, for han har mange kontakter og venner med like tykt og deilig hår som han selv. Hver dag når det tykke håret går ut av inngangsdøren, setter Lotte seg ved det ytterste håret ved pannen, slik at hun kan holde utkikk etter sitt nye hjem. Og denne dagen er Lotte heldig! Det tykke håret har nemlig begynt i barnehagen, og Lotte er helt vill etter å dra på eventyr i håret til noen av de andre hodene i barnehagen. Lotte trodde hun visste hva hun kunne få som hjem, men hun blir helt ekstatisk når hun oppdager hvor mye forskjellig hår som finnes der ute. Det ser så deilig ut! Det finnes hoder med lyst, krøllete hår, hoder med tykt, glatt, svart hår, det finnes fint hår, flatt hår, bølgete hår og oppsatt hår. Det skinner i morgensolen, og Lotte kan ikke tro sine egne øyne.

«Neeei, se, Lystig, det er så mange å velge mellom!» roper Lotte til søsteren sin, som holder på å hoppe tau bak på bakhodet. Lystig har for travelt med tauhoppingen og virker ikke særlig begeistret, men det er også lenge til hun skal flytte hjemmefra.

«Ja ja, Lotte, jeg gidder altså ikke se på alt det håret der,» roper Lystig tilbake. Men Lotte er helt oppspilt over alle mulighetene hun har. Plutselig ser Lotte en jente med det vakreste oransje håret. Det kruser seg på toppen og faller i lange kaskader ned over skuldrene. Håret er perfekt for Lotte, som allerede er i gang med å innrede og tenker på hvor dansesalen hennes skal være. Hva er mon best? Bak øret eller på toppen? Hmmm …

Resten av dagen sitter Lotte og holder utkikk i pannen. Hun venter på at det tykke håret skal nærme seg jenta med det oransje håret, slik at Lotte kan ta spranget. Hun har samlet alle tingene sine i en liten bylt som hun har bundet fast på en pinne. Der er både støvsugeren, så hun kan holde det rent, stekepannen, så hun kan lage blodpølsen sin hver dag, og så selvfølgelig det viktigste: steppeskoene!

Dagen går mot slutten, og Lotte har helt mistet motet. Det tykke håret har ikke blitt venner med Oransje ennå. Et nytt hjem til Lotte krever at det tykke håret har gode kontakter. Men hva om det tykke håret og Oransje aldri blir gode venner som klemmer og leker? Hva skal Lotte gjøre da? Hun kan ikke hoppe over til Oransje og heller ikke sette seg på en pute og vente. Det tykke håret må komme så nær Oransje at Lotte kan gå fra ett hårstrå til et annet. Med en bedrøvet mine går Lotte bort fra pannen og opp mot barndomshjemmet sitt på toppen av hodet.

«Men Lotte, vennen. Hvorfor er du så lei deg?» sier Lusemor Martha mens hun holder på med blodsuppen til middag.

«Jeg får aldri mitt eget sted,» sier Lotte stille og setter seg på hodebunnen. Hun er helt slått ut etter dagens utkikk. Skulle hun kanskje ha holdt utkikk fra nakken i stedet?

«Lotte, vennen, du vet jo at sånt tar tid. Har jeg ikke fortalt deg at far og jeg lette i hele 5 dager før vi fant dette tykke håret? Du må ikke gi opp!» sier Lusemor Martha mens hun stryker Lotte forsiktig over kinnet. 5 dager er 5 luseår, så det er faktisk lang tid, tenker Lotte.

«I morgen er en ny dag, opp med humøret, jenta mi. Kom og få blodsuppe!» Lusemor Martha sender Lotte et smil og blunker med det ene øyet, og humøret til Lotte blir litt bedre. Med munnen full av suppe får hun kampgløden tilbake og gleder seg til en ny dag i morgen.